Skummelt!

Hvorfor er det alltid sånn at når jeg kommer til legen, så har jeg plutselig ikke noe å si lenger... Har sett det så mange ganger hos pasientene mine, og egentlig aldri forstått hvorfor, leger er jo også mennesker (logisk nok...), men det er for sent å gjøre noe med nå uansett.

Så, her er resultatet fra legebesøket: Jeg har fått henvisning til øre-nese-hals for mandlene mine, på tross av en viss nøling fra legen. Men akkurat dette tror jeg at jeg skal stå på (du skal velge dine kamper, vettu!), fordi jeg trenger å ha kontroll over halsen min i forhold til synginga, og jeg gidder ikke gå en hel sommer TIL med konstant sår hals.

Og så har jeg tatt blodtrykket mitt: 131/81. Relativt normalt. Noe inne i mitt sykepleierhode sier meg at det er en smule høyt for meg (24 år), men jeg ER fremdeles overvektig og det ble tatt hos legen, og det resultatet skal man alltid trekke fra den obligatoriske 'lege 10%'en'. Det samme gjelder pulsen (som var på 81), resultatet viser liksom bare at jeg har en relativt normal puls, det er ikke akkurat hvilepuls jeg har hos legen :P

Magen? Den la jeg ikke noe særlig vekt på i dag, sidne jeg føler meg bedre. Den er ikke så støl/stinn lenger. Tar turen tilbake til legen hvis jeg blir verre.

Men det store issuet her: Jeg skal få brystløft. Wow, bare det å skrive det gir meg en tåre i øyekroken... Legen sendte henvisning til Aleris (www.alerishelse.no) mens jeg var der, og det var ingen spørsmål om at dette trengte jeg. Han spurte bare om eventuelle strekkmerker (noe som ikke er et problem på brystene) og hvor gammel jeg er (i forhold til at det ikke skal være noe problem å 'sette kniven i meg'*knis*). Det var snakk om både Colloseum-klinikken og Rikshospitalet, men det ble Aleris på grunn av kortest ventetid. Klart, det er fremdeles snakk om 4 ukers ventetid på konsultasjon og 20 uker på operasjon, men det gir meg bare muligheten til å gå ned enda mer i vekt før jeg drar inn der.

Men her kommer 10.000,-spørsmålet: Hva føler jeg om det? Det har egentlig ikke gått opp for meg enda. Jeg gleder meg som en unge til å føle meg vel naken igjen (eller, til å føle meg vel naken punktum...), til å finne bh'er som passer og klær som sitter bedre. Tenk å kunne ha på seg skjorte igjen! Det har jeg ikke hatt på mange år :P
Men jeg gruer meg også. Føler meg stressa... Gruer meg til å vise meg frem til legene der uten undertøy, til å vise frem min mindre pene kropp. Og jeg gruer meg til å våkne med smerter. Og til å bli lagt i narkose. Hehe, narkosen er jeg litt spent på også (straks sykepleier som jeg er :P), men jeg vet at jeg er i faresonen for post-operativ kvalme på grunn av narkosen (det har noe med hvordan narkosemiddelet blir lenger i kroppen på grunn av kroppsfett, i tillegg til at jeg er kvinne og i fertil alder), så jeg kommer nok til å ta opp det med sykepleierne der, at jeg vil ha god pre- og perioperativ kvalmebehandling sånn i tilfelle.

MEN: Hvis jeg skal få brystløft/-reduksjon er jeg nødt til å ha den vekten jeg ønsker å beholde før jeg drar dit for operasjonen. Og DET er jeg motivert til å få til! Og det å vite at jeg faktisk får brystreduksjon/-løft gjør det enda enklere å holde meg på den smale sti, fordi jeg vet at resultatet blir bra!
Jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal reagere enda...