Huff...

Nå har jeg fått kjæresten min til å ta bilder av meg i undertøy. Og jeg er skremt! Snakk om wake-up-call! Ekkelt!
Hvordan har jeg klart å ikke se på meg selv lenge nok til at jeg ser sånn ut? Det er nok DET som skremmer meg mest, at jeg ikke har brydd meg om meg selv såpass lenge at kroppen har fått forfalle så mye som den har gjort.

Men det er i det minste motivasjon.
Jeg har nok en del litt slapp hud på kroppen nå, fordi jeg har gått ned noen kilo allerede, noe som sikkert gjør at det ser litt verre ut enn det egentlig er. Men jeg er ung enda, og trening vil stramme opp huden etterhvert. Trening og kontrollert kosthold vil også fjerne overflødig fett, slik at jeg kan føle meg vel igjen. Og når jeg har gått ned i vekt, og blitt der, kan det kanskje også være mulig å få fjernet overflødig hud kirurgisk.

Jeg tenker 65 kilo som målvekt. Det vil si at jeg skal ned i underkant av 20 kilo til (får vite nøyaktig i morgen tidlig), og det kommer til å bli vanskelig... Men jeg tror jeg skal klare det. Jeg VET jeg skal klare det.
INGEN FLERE UNNSKYLDNINGER!!!